Slik har unge det i Ukraina nå

Nå ønsker jeg at jeg kan våkne en morgen og oppdage at landet mitt er blitt mindre bombet enn i går. Jeg ønsker meg at folk kan ha et trygt og rolig liv.

Kyiv er tryggere enn mange andre byer. Og vi finner på ting å gjøre. Når klassekameratene mine og jeg sitter i bomberommet, spiller vi spill og synger. Jeg har vært på julemarked og ble glad av det, og i romjulen var broren min og jeg i skateparken. Da hadde vi det fantastisk.

I begynnelsen var jeg mer forvirret enn redd. Jeg visste jo ikke hva som ville skje med meg. Nå er jeg blitt vant til hvordan ting er. Så jeg er egentlig mer sliten enn redd. Jeg vil bare at krigen skal slutte, og at Ukraina skal vinne.

Sofia (14) i Tsjerkasy

Nå har dette vart nesten et helt år. Folk flest har lært seg å leve med situasjonen.

Så lenge jeg ikke tenker på krig, føler jeg meg ganske normal.

Alt vi gjør, må planlegges godt, fordi strømmen, og noen ganger vannet i springen, forsvinner. Men vi gjør vanlige ting. Akkurat nå går vi på skolen på tirsdager og fredager og har hjemmeskole resten av uken. I helgene går jeg på kafé med venner, eller på kino eller bare går på tur, og så håper jeg at flyalarmen ikke skal gå.

Jeg prøver å leve livet mitt uten å tenke på de fæle tingene som skjer nå. Det er ganske rolig i byen min, så jeg tror ikke jeg har forstått hvor grusom krigen er ennå.

Danylo (16), Kyiv

Det er ikke så skummelt som det var i begynnelsen. Men jeg kan jo ikke slappe av.

Det er ikke lett å gå på skolen når det er krig. Noen ganger kommer jeg meg ikke til skolen i det hele tatt hvis jeg er redd for bomber. Jeg må gå i en halvtime for å komme meg til skolen, for bussene går sjelden, og nå går ikke trikkene lenger i det hele tatt.

Hvis det blir flyalarm, må alle gå ned i tilfluktsrom. Der sitter vi og går glipp av undervisningen. Fordi tilfluktsrommene bare har plass til halvparten av elevene, går vi annenhver dag på skolen.

Det er ganske stabilt i Kyiv nå, så jeg kan bruke fritiden som jeg vil. Jeg liker å gå tur med fetteren min eller foreldrene mine. Jeg kan også besøke familie i andre deler av landet. Livet fortsetter, liksom, selv om bombing og tilfluktsrom gjør at jeg ikke får ordentlig fritid.

Her er noen andre ting som barn gjør i Ukraina nå: