Gå til innhold
Aftenposten junior skole
Aftenposten junior skole

Detektivbyrå nr. 2: Operasjon julekule

Denne julefortellingen ble til etter en skrivekonkurranse i Aftenposten Junior. Leah (12) skrev begynnelsen, og forfatter Jørn Lier Horst skrev fortsettelsen.

Det grønne, glitrende treet

Det var den første desember. Utenfor dalte snøen lett og fin ned fra himmelen. Nesten alle i Elvestad var samlet i rådhussalen for å pynte juletreet, slik de gjorde hvert år.

Alle hadde med hver sin pyntegjenstand som de skulle henge opp. Oliver hadde med seg en julekurv han hadde laget selv, mens Tiril pyntet med en pepperkakemann og hengte opp en dorullnisse som var Åttos.

Da alle hadde hengt opp sin julepynt, klatret ordføreren opp i stigen og plasserte en blank stjerne i toppen av treet. Etterpå ble lysene tent, og de gikk rundt treet mens de sang «Du grønne, glitrende tre».

Midt mellom julaften og nyttårsaften skulle alle møtes igjen til en stor juletrefest som skulle avsluttes med at alle tok med seg pynten sin hjem igjen.

«Dette er en fin tradisjon», sa bestefar Franz da folk begynte å gå. «Jeg husker at jeg var med bestefaren min hit og gjorde det samme da jeg var liten.»

Åtto logret fornøyd. De skulle til å gå da det lød et skrik fra den andre siden av juletreet.

Tiril og Oliver kikket på hverandre. Noe hadde skjedd.

Tyveriet

Skriket kom fra gamle Agathe Tombre.

«Den er borte!» ropte hun og pekte på en tom gren på treet, rett under en konglegris.

«Noen har stjålet den.»

Bestefar Franz hjalp henne bort til en benk, slik at hun fikk sitte.

«Hva er det som er borte?» spurte Tiril.

«Julekulen min», svarte Agathe og pekte på den tomme grenen en gang til.

«Er du sikker på at du hengte den akkurat der?» spurte Oliver.

«Ja», svarte Agathe bestemt.

Tiril gikk rundt treet og kikket.

«Hvordan ser den ut?» spurte hun.

«Den er veldig spesiell og vakker», svarte Agathe. «Selve kulen er håndlaget av rødt

glass, og den henger i en gullfarget tråd.»

Oliver nikket. Han hadde lagt merke til den.

«Er den verdifull?» spurte han.

Agathe Tombre ristet på hodet.

«Nei, men jeg har hatt den lenge og er veldig glad i den», svarte hun.

«Den klinger hvis du rister på den, akkurat som en bjelle. Jeg fikk den av mannen min den første julen vi var sammen, og jeg har tenkt å gi den videre til barnebarnet mitt.»

«Kanskje noen har flyttet på den?» foreslo bestefar Franz.

Tiril og Oliver gikk flere runder rundt treet. De løftet på glitterbånd og flyttet på julelenker, kikket over og under grener, men kunne ikke se den spesielle julekulen.

Agathe Tombre hadde rett. Noen måtte ha stjålet den.

En gullfarget ledetråd

De lette i hele rådhussalen etter spor, men til slutt måtte de gi opp. Julekulen til gamle Agathe Tombre var borte.

Ordføreren og bestefar Franz fulgte Agathe Tombre hjem, mens Tiril og Oliver og Åtto ble igjen utenfor rådhuset.

Det hadde sluttet å snø, og mørket falt på.

Oliver laget en snøball.

«Det må være en av dem som var med å pynte treet som tok den», sa han og kastet snøballen av gårde.

Åtto løp etter for å finne den.

«Nesten hele byen var jo der», sa Tiril og stoppet for å lage en snøball hun også.

Hun kastet den mot bakhodet til Oliver, men han rakk å dukke.

Tiril skyndte seg å lage en til.

Oliver samlet snø i hendene og løp for å gjemme seg bak en container mens han klappet snøen sammen. Det var da han oppdaget det. Ut av snøballen hang det en gullfarget tråd.

Snøen sprutet da Tirils snøball traff ham i hodet.

«Vent!» ropte han. «Jeg tror jeg har funnet en ledetråd.»

Han tok av seg votten og trakk den gullfargede tråden ut av snøballen.

«Den er fra julekulen til Agathe Tombre», sa han og holdt den opp.

Et mystisk spor

De lette gjennom snøen etter selve julekulen, men fant den ikke.

Oliver studerte tråden han hadde funnet. I enden av den var det et lite lokk.

«Jeg tror tyven har skrudd julekulen fra hverandre», sa han.

«Hvorfor det?» spurte Tiril.

«For å finne noe som var inni den», svarte Oliver.

«Det som fikk den til å ringe som en bjelle.»

«Hva da?» ville Tiril vite.

Oliver trakk på skuldrene og konsentrerte seg om fotsporene i snøen der gulltråden hadde ligget. Han kunne se sine egne fotspor, men også avtrykk fra en større støvel.

«Tyvens», sa Tiril.

«Det ser ikke ut som damestøvler. Julekuletyven er nok en mann.»

«Det er noen andre spor her også», sa Oliver og pekte.

«Jeg skjønner bare ikke hva det er.»

Tiril bøyde seg ned for å se nærmere. Det var små, runde avtrykk, omtrent like store som en tikrone. De fortsatte bortover i snøen ved siden av støvelavtrykkene.

«Vi følger etter», foreslo hun.

De fulgte sporene bort til en parkeringsplass. Der ble de borte.

«Han må ha kjørt av gårde i bil», sa Oliver.

Tiril så seg tilbake, på sporene de hadde fulgt.

«Jeg tror jeg vet hva det mystiske sporet er», sa hun.

Den mistenkte

«Det er avtrykk fra en stokk», sa Tiril.

«En stokk?» spurte Oliver.

«Ja», sa Tiril og forklarte: «En sånn som gamle mennesker støtter seg til hvis de har vondt i bena eller problemer med å gå.»

Oliver tenkte seg om.

«Så tyven er en gammel mann med stokk? Jeg kan ikke huske å ha sett det på juletrepyntingen.»

«La oss undersøke», sa Tiril.

Hun dro frem telefonen og begynte å bla gjennom bildene hun hadde tatt mens juletreet ble pyntet.

Oliver hang over skulderen hennes og fulgte med.

«Jeg ser en stokk!» utbrøt Tiril.

Hun pekte på bildet. De så bakhodet og ryggen til bestefar Franz som holdt på å henge opp en engel på juletreet. I kanten av bildet var det en sort stokk, men alt de så av personen som holdt den, var hånden hans og ermet på en blå genser.

«Du har ikke fått med hele», stønnet Oliver.

«Jeg har flere bilder», sa Tiril.

Hun bladde videre mens Oliver fulgte med.

«Se etter en mann med blå genser», sa han.

De så ikke mer til mannen før de kom til det siste bildet. Det var tatt da de skulle til å gå rundt juletreet.

«Se der!» sa Oliver. «Ved utgangen!»

Det sto en mann der. Han var i ferd med å dra opp glidelåsen på jakken. Innenfor jakken hadde han en blå genser.

På besøk

«Det er jo den gamle bankdirektøren», sa Tiril. «Det kan vel ikke være han som har tatt julekulen?»

Oliver kjente ham også igjen og ble usikker.

«Hvor er stokken?»

Tiril zoomet inn på bildet. Den svarte stokken sto inntil veggen. Han måtte ha satt den fra seg da han skulle ta på seg jakken.

Hun snudde seg mot Oliver.

«Vi må dra og fortelle det til Agathe», sa hun.

Oliver la gulltråden inni den ene votten og tok den på seg.

«Jeg vet hvor hun bor», sa han.

Åtto hoppet og spratt rundt i snøen mens de gikk.

Huset til Agathe var pyntet med julelys. På døren hang en stor krans av granbar og røde blomster.

«Se!» sa Tiril og pekte på bakken.

Opp mot huset var det spor etter en person med stokk.

«Han er her!» utbrøt Oliver.

Tiril så seg rundt.

«Dette er ikke noen vanlig tyveri», sa hun. «Det må være noe annet som foregår.»

«Det skal vi finne ut av», sa Oliver.

Han gikk frem til døren og ringte på.

«Dette er ikke et vanlig tyveri», sa han mens de ventet.

Agathe Tombre kom og åpnet.

«Det gjelder julekulen din», begynte Oliver.

«Ja?» svarte Agathe med et smil.

Tiril kikket forbi henne, innover i huset. Hun kunne se den gamle bankdirektøren som satt i en stol ved peisen.

«Har du besøk?» spurte hun.

«Abraham Bolk er her», svarte Agathe.

«Kom inn, så skal dere få se hvor julekulen tok veien, og hemmeligheten den skjulte.»

Ikke en vanlig tyv

På bordet foran peisen lå julekulen.

Tiril kikket på den gamle bankdirektøren.

«Det var du som tok julekulen fra treet», sa hun.

Abraham Bolk nikket.

«Jeg tok egentlig bare noe som var mitt», svarte han.

«Dere skjønner, for femti år siden bestilte jeg en spesiallaget julekule. Jeg fikk gullsmed Holmen til å legge en gullring inni en av julekulene han laget. En forlovelsesring. Jeg skulle gi julekulen til kjæresten min og fri til henne på julaften. Men på en eller annen måte skjedde det en forveksling i butikken. Julekulen var tom. Gullsmed Holmen må ha solgt julekulen med ringen inni til en annen kunde.»

«Til mannen min», sa Agathe og smilte.

«Da jeg så Agathe henge opp en helt lik julekule i dag, trodde jeg ikke det kunne være sant», fortsatte Abraham Bolk.

«Jeg ristet forsiktig på den og hørte at det klirret, men jeg måtte bli sikker. Derfor tok jeg den med meg. Jeg klarte ikke vente til jeg kom hjem. Jeg skrudde den fra hverandre så fort jeg kom ut, og der var ringen.»

Han viste den frem.

«Vi giftet oss til tross for at ringen var borte», skyndte han seg å legge til.

«Men dette kan bli en fin julegave i år, nesten femti år senere.»

«Men ...» begynte Tiril og pekte på julekulen på bordet: «Det der er ikke julekulen til Agathe.»

«Du har rett», svarte bankdirektøren.

«Det er julekulen jeg kjøpte den gangen, den som var tom.»

Han gravde i lommen der ringen hadde ligget, og tok frem en rød glasskule.

«Dette er Agathes, men jeg mistet lokket og gulltråden da jeg åpnet den og tok ut ringen.»

Oliver fisket frem gulltråden fra votten.

«Vi fant den», sa han.

Abraham Bolk ga ham julekulen. Oliver skrudde den sammen og rakte begge kulene til Agathe Tombre. De skinte i lyset fra flammene i peisen.

«To er bedre enn én», sa han og la armen rundt Tiril.

Skrivekonkurransen

I 2020 inviterte Aftenposten Junior leserne til å skrive starten på et julemysterium. Flere hundre sendte inn tekster. Forfatter Jørn Lier Horst kåret Leah Helen (11) fra Søgne til vinner. Her har du lest historien hun og Horst skrev sammen. Hans Jørgen Sandnes har laget tegningene.

Skrevet av:
Jørn Lier Horst

Først publisert:

Sist oppdatert:

Kanskje du også liker dette

Vi ønsker oss dine tanker om denne siden!

Noe du vil dele med oss?