Gå til innhold

Veldig ulikt for gutter og jenter

En gruppe barn i fargerike klær står samlet utendørs i et åpent, tørt landskap.

Disse barna bor i Fayzabad i Afghanistan. (Foto: Omer Abrar, AFP/NTB )

Hvordan er det å vokse opp i Afghanistan nå? Det vet Ayesha Wolasmal mye om.

Junior-journalistene Karla (10) og Øistein (10) bor i Oslo. De går i femte klasse, og på fritiden spiller de i korps, går på turn, trener langrenn og er med venner.

Hvordan hadde det vært hvis vi to skulle levd i Afghanistan?

– Karla, du hadde hatt ett år igjen før du måtte slutte på skolen, men Øistein kunne fortsette. Dessuten er Afghanistan et fattig land, så mange afghanske barn må jobbe og bidra med penger. Det er også veldig uvanlig med trening eller organiserte aktiviteter etter skoletid. Leken foregår hjemme, ikke sånn som her.

Hva synes du om de strenge reglene til Taliban?

– Det er dårlig politikk. Først og fremst for dem som bor i landet, men også for Taliban selv. De får flere og flere uvenner i verden, slik at ingen til slutt vil samarbeide med dem.

Fire unge jenter med fargerike hijaber går langs en fortau ved siden av en murvegg, omgitt av noen trær.

Disse jentene er på vei til skolen i byen Kandahar.(Foto: Sanaullah Seiam, AFP/NTB )

Vil gå på skolen

Hva er det verste Taliban gjør mot jenter?

– Å nekte dem utdanning. Norske barn kan bli lei av lekser og pugging og sånt. Men jeg vet at afghanske jenter sitter hjemme, og det eneste de tenker på, er at skole er alt de ønsker seg.

Wolasmal har snakket med en pappa som foreslo for datteren sin at hun skulle gjøre så mange feil på prøvene at hun måtte gå sjette klasse om igjen.

– Tenk å ha så lyst til å gå på skolen at man gjør seg dummere enn man er!

Noen jenter får hemmelig digital undervisning når de er ferdige på skolen. Og noen av madrasaene i storbyene underviser i flere fag, selv om de later som de bare snakker om religion.

Barn spiller fotball på en vei foran en stor, gammel murfestning.

Disse guttene spiller fotball nær fortet Bala Hissar i Kabul.(Foto: Wakil Kohsar, AFP/NTB )

Mye fattigdom

Hvordan var det for deg første gang du besøkte Afghanistan?

– Da var jeg like gammel som dere, og vi var på sommerferie. Jeg syntes det var trist. Det var lite mat, skittent og mange mennesker. Jeg så et ordentlig fattig barn for første gang.

Hun måtte også gå på do i et hull i bakken. To kusiner holdt hendene hennes, men så fikk hun en potte som de voksne tømte etterpå.

– Tenk å være 11 år og bruke potte! ler hun.

En kvinne sitter på en sofa og holder hender med to smilende barn som også sitter på sofaen.

Ayesha Wolasmal forteller at afghanere elsker gjester, men hvis man reiser dit, må man tåle klemmer og kosing!(Foto: Paal Audestad )

Men så du noe positivt også?

– Ja, heldigvis! Jeg fikk møte slektningene mine. De er veldig glad i musikk og å danse. Det var forbudt, og strømmen gikk hele tiden. Men når strømmen kom tilbake, sprang vi til boden, hentet den ulovlige kassettspilleren, satte i en kassett og danset i en time! Voksne, barn, alle ristet løs. Det var høydepunktet mitt!

Hva savner du fra Afghanistan?

– Folk er så utrolig gjestfrie. Afghanere bruker ikke kalender og ringeklokke, de går bare rett inn på besøk. Det beste jeg vet av afghansk mat, er en grønnsaksrett med aubergine og masse deilig koriander. Og så elsker jeg rykende ferskt nanbrød med brunost!

Ayesha Wolasmal (38)

  • Har jobbet i Afghanistan i mange år
  • Vant Norges største bokpris for «Tusen dager med Taliban» i fjor
  • Født i Oslo med foreldre fra Afghanistan
Skrevet av:
Kristin Storrusten
Først publisert:
Sist oppdatert:

Kanskje du også liker dette