Mysteriet med Amerika-kistene

Vil du heller lytte til fortellingen enn å lese? Det kan du gjøre her:

1

– Hei, alle sammen!

Farmors smil stråler mot Astrid, Yusuf og pappa da de kommer inn i den varme stuen.

– Så koselig at du også ville være med, Yusuf!

– Klart det, sier Yusuf og smiler tilbake.

Astrid setter bagen ved den store Amerika-kisten og lar hånden gli over lokket med nydelig rosemaling. Kisten var Astrids tippoldefars, og hun vet at farmor har sine mest dyrebare eiendeler i den.

Klokken er blitt mye, så de går rett i seng.

Astrid våkner av et blått blink, slike små blå lys som er ledetråder når hun og Yusuf løser saker. Hun lurer på hva det er denne gangen.

Da hører hun fremmede stemmer fra stuen. Yusuf sover fortsatt. Astrid lister seg forsiktig ut. Der står det en politimann og snakker med pappa og farmor. Astrid ser at farmor har grått.

– Ja, dette er den tredje hittil, sier politikvinnen.

Astrid legger merke til at det er et tomrom der Amerika-kisten pleier å stå.

– Hva skjer?

Yusuf stiller seg ved siden av Astrid. Han gnir seg i øynene.

– Kisten er borte, men tyvene har ikke tatt Ipaden eller noe annet, sier Astrid.

– Jeg fatter ikke hva som skjer, sier politikvinnen.

Farmor trekker den turkise kimonoen godt rundt seg. Håndleddene, som vanligvis har klirrende armringer i mange farger, er nakne, og hendene hennes skjelver. Håret er bustete.

Farmor tørker tårene og trekker ut en eske fra bokhyllen, full av gamle bilder og håndskrevne brev. Fingrene stanser ved et gammelt fotografi av to menn.

– Dette er min bestefar Sigurd, din tippoldefar, sier hun og peker.

– Den andre er Arne Peder Pedersen, som han dro sammen med til Amerika i 1899 for å finne arbeid. Dessuten var Sigurd utstøtt av familie og venner, fordi han snakket om ting som ville skje i fremtiden.

Mennene sitter på huk ved siden av hver sin rosemalte kiste. I bakgrunnen skimtes enda flere kister.

– Den kisten til venstre ligner på din, sier Astrid og peker.

Farmor nikker og finner frem et slitt brev. Med sirlig håndskrift står det:

Hold disse to kistene samlet, og familiene vil gi form til en stor skatt i fremtiden.

– Din tippoldefar var klarsynt, sier farmor.

– Men ingen ville anerkjenne evnene hans, og derfor kom han aldri mer til Norge. Det eneste vi har, er brevene fra ham.

Astrid ser på Yusuf og vet at de tenker det samme. Kistene skjuler en viktig beskjed. Og nå er farmors kiste stjålet.

2

Astrid studerer fotografiet, men det er så falmet at hun ikke kan se detaljer.

Farmor blir blank i øynene, og det er ikke vanskelig å tenke seg hvor trist det måtte ha vært for Sigurd å forlate landet sitt og familien. Astrid klemmer farmor hardt mens pappa leser brevene høyt, fordi det er så trist å høre hvordan tippoldefaren ble frosset ut.

Men flere ledetråder finnes ikke i brevene. Alt de har, er én eneste setning og ett fotografi.

– Sto det skrevet noe på din kiste? spør Yusuf.

– Nei, men i midten av rosemalingsmotivet, der man kan finne støvbærere i en blomst, er det en avlang firkant med små prikker som ikke passer helt inn.

– De kan jo bli steinrike av å selge de kistene, sier Yusuf.

– Kan det være at kistene skjulte mange penger? spør Astrid.

– Eller at de malte et kart på innsiden, som viser hvor skatten var gjemt?

– Kanskje kistene på bildet sammen skjuler hvor gullet er gravd ned? foreslår Yusuf.

– Eller at de ikke stolte på banken, men gjemte gullet i sin egen bank langt inn i skogen eller på fjellet eller kanskje senket i sjøen?

Det prikker i hele kroppen etter å finne Amerika-kistenes hemmelighet.

3

Astrid vil dra i stallen før skolen, og pappa kjører henne hjemom så hun får skiftet til varmt tøy.

Rocky skritter i vei på den faste morgenturen rundt et lite vann, og hun er totalt uforberedt da han vrenger av fra veien og innover i skogen. Hun trekker alt hun kan i tømmene, kråker flakser opp fra tretoppene, og snøen spruter rundt hovene.

Hesten stanser 50 meter unna en rar hytte med et lite vindu. Astrid føler at noen stirrer på henne.

På tunet er det fotspor, og snøen er skrapt vekk der døren er åpnet.

– Det er ekkelt å være her, hvisker hun, og denne gangen adlyder Rocky.

Hun kommanderer ham til å snu og følge sporene i snøen tilbake til veien.

Da hun dumper ned ved pulten i klasserommet, lurer hun på hvorfor Rocky gikk til den lille hytta. Var det helt tilfeldig? Det hender jo at han bestemmer seg for å gå på nye steder uten at hun vil det.

4

Da læreren kommer inn med en fremmed gutt, får hun noe annet å tenke på. Alle glor på ham mens han setter seg ved pulten rett foran Astrid. Det må være litt ekkelt å komme ny inn i en diger klasse, tenker hun. Hun husker det tippoldefar Sigurd skrev om å føle seg utenfor.

– Aron, kan du reise deg?

Læreren ser på den nye gutten.

– Nye elever pleier å fortelle litt om seg selv.

Da han reiser seg fra plaststolen, rager han høyt over læreren.

– Klart det. Er det noe dere vil vite?

Øyeblikkelig skyter hånden til Marie opp. Aron nikker mot henne.

– Hvorfor måtte dere flytte?

Ordene flyr ut av munnen hennes, som om hun holdt dem fanget.

Et øyeblikk står han bare der og ser på henne med et tomt ansiktsuttrykk. Nei, ikke tomt. Han er der, han er hjemme, men det er umulig å avgjøre hva slags hus han bor i. Det er umulig å si hva han tenker.

Så sprekker fjeset hans opp i et stort glis.

– Du vil vel vite om pappa er seriemorder? ler han.

Han har fin latter, som om han ler hver dag.

– Beklager, men han har en kjedelig kontorjobb. Bedriften han jobbet for, konka, så han måtte finne en ny jobb.

Det høres veldig overbevisende ut. Som om han forteller en morsom liten historie.

Men Astrid tror ham ikke. For et lite blått lys har akkurat dukket opp på overarmen hans.

Aron Peter Peterson heter den nye gutten. Han er innom for å hilse på. Han begynner rett i klassen rett etter påske.

Astrid kikker mot Yusuf for å se om han har reagert på noe, men han ser bare åpen og nysgjerrig ut – slik Yusuf er med alle. Det er sikkert derfor alle liker ham, siden han ikke dømmer noen, tenker hun mens hun stirrer på overarmen til Aron, der det lille blå lyset spant et tidels sekund. Tenkte jeg på hytta inne i skogen da det blinket? På tippoldefar som ble ertet? Eller var det noe Aron sa?

5

Etter timen strener Yusuf bort til Aron. Yusuf har selv vært ny i klassen, så han vet jo hvordan det er.

Aron er blid og lett å snakke med, og før Astrid rekker å tenke seg om, plumper hun ut om kisten til farmor som er stjålet, at hun og Yusuf har løst mange saker, at de har fått et nytt mysterium, at det passer med en ny sak rett før påske siden ingen av dem skal reise bort før langfredag, og at de nå har god tid til å være detektiver og finne kistetyvene. Av en grunn, som hun ikke er helt sikker på selv, lar hun være å fortelle om rideturen.

– Er det stjålet flere slike kister? spør Aron.

– Politikvinnen sa tre. Noen leter visst etter skatten som Sigurd skrev om i brevet, sier Astrid.

– Ergo er det flere enn oss som vet om akkurat de kistene, sier Yusuf.

– Kanskje det er dobbel bunn i kistene? foreslår Aron og trekker opp ermene på genseren.

I det samme fanger Astrid et nytt blålys som blinker på noen rare streker på underarmen hans.

– Er dere med på en selfie? spør hun brått og holder mobilen foran seg.

Det er noe med Aron, og da er det kjekt å ha et bilde. Kanskje. Helt sikkert.

6

Etter middag vil Yusuf at de skal forsøke å finne den merkelige hytta.

– Det er ikke tilfeldig at Rocky gikk dit, insisterer han.

– Det blåste i dag tidlig, ikke sant? Og vi vet at lukter kan fly med vinden, og han kan ha reagert på en lukt som traff ham!

Astrid grøsser.

Det er vanskelig å finne ut hvor Rocky skrittet innover i skogen. Etter en stund låser de syklene til et tre. De går innover i lyngen dit snøen ennå ikke har smeltet, i håp om å finne sporene. De begir seg i hver sin retning, men det blir Yusuf som roper først.

– Herover!

Han peker på sporene etter hover. Skoene fylles med snø, og sokkene blir våte og kalde. Det begynner å mørkne, og skogen virker som den har vokst seg tettere, enda Yusuf er sammen med henne. Fullmånen kaster lange skygger.

Astrid har en ekkel fornemmelse av at noen følger med på dem, enda fornuften sier at de er alene.

7

Skjult bak hver sin trestamme skuler de mot hytta. Den minner om en utebod!

Plutselig går døren opp, og en mann med lys piggsveis kommer ut på trappen. Han stirrer mot der de gjemmer seg. Astrid holder pusten, hun tør ikke stikke hodet frem for å se ham ordentlig, han må ikke oppdage dem! Lungene skriker etter luft da hvem det nå er, omsider gir opp og går inn igjen.

– Det falt et papir ut av lommen hans, hvisker Yusuf.

– Vi må få tak i det.

Problemet er bare at skrittene bråker så innmari mot snøen. Selv ikke mørket hjelper på akkurat det, så hvordan skal de komme seg ubemerket helt bort?

Yusuf kryper sakte. Først den ene hånden, så et kne, deretter den andre hånden, og det andre kneet følger etter.

Astrid står klar med mobiltelefonen for å ringe etter hjelp dersom Yusuf blir tatt til fange. Hånden hans griper etter lappen samtidig som hun ser skyggen av den fremmede mannen i ruten. Det er nesten ikke til å holde ut.

– Hva står det? hvisker hun da Yusuf har kommet seg tilbake til treet.

– Det ligner en liten huskelapp, hvisker han.

Det er for mørkt til å lese, og de tør ikke tenne lommelykten på mobilene, enda så nysgjerrige de er. Med lappen i jakkelommen føles veien hjem uendelig lang.

8

Allerede i entreen trekker Yusuf opp lappen. Nå ser de at den inneholder adresser og en setning de har sett før:

Hold disse to kistene samlet, og familiene vil gi form til en stor skatt i fremtiden.

– Det er samme setning som i brevet fra tippoldefar Sigurd, utbryter Astrid.

– Og se, det er farmors adresse!

De braser inn på hjemmekontoret til pappa uten å banke på og legger lappen foran ham. Han ser litt forvirret ut.

– Hva er dette?

De forklarer hvor de fant lappen. Pappa sier at tyvegodset kanskje er gjemt der, og at han skal varsle politiet.

Astrid og Yusuf veksler blikk. De vet at hvis politiet tar saken, vil pappa nekte dem å være detektiver.

– Vi fikk en ny gutt i klassen i dag, sier Astrid kjapt.

Hun viser frem selfien for at pappa skal glemme å ringe politiet.

– Den gutten ligner veldig på en av Norges verste ransmenn, sier han ettertenksomt.

Han forteller at han ble dømt til 12 års fengsel for lenge siden. Og at raneren het Aron Petter Peterson.

Aron?!

Pappa søker opp artikler om Peterson-saken.

Astrid og Yusuf glor på PC- skjermen. Der ser de en litt eldre utgave av den Aron de ble kjent med i dag.

– Tror du vår Aron er farlig? hvisker Astrid.

– Det er ikke Aron i klassen som har begått ranet. Det er veldig galt å gi ham skylden for noe faren har gjort, sier pappa alvorlig.

Det er sant. Aron virket jo grei, men disse blå lysene hun så på armen hans, betyr noe mer enn at faren hans kan ha stjålet kistene.

De tusler ut i stuen og dumper ned i sofaen. Hvordan har faren til Aron kommet på sporet av kistene og hemmeligheten? Og hva forsøker blålysene å fortelle?

– Nå haster det med å være smart. Hvis politiet drar til hytta før oss, får vi kanskje aldri vite hemmeligheten! sier Astrid.

– Navnene, utbryter Yusuf.

– De ligner! Arne Peder Pedersen. Aron Petter Peterson. Kan de være i familie?

De bestemmer seg for å gi Aron i klassen en sjanse til å vise hvem han er.

9

Dagen etter spør de Aron om han vil bli med dem på tur. De sier at de vil vise ham litt rundt på stedet. De går gjennom skogen. Til slutt står de foran hytta. Aron blir taus, og hendene hans rister.

– Er du redd faren din? spør Yusuf.

Aron trekker opp ermet og peker på arrene.

– Er det han som har gjort det?

– Jeg har gjort det selv. Men det er hans skyld.

Fingrene glir over arrene.

– Faren min slo meg, sier han lavt.

– Det var så vondt å bli slått av en man er glad i, at jeg skadet meg selv for å holde det ut.

– Hvor bor du nå?

– I fosterhjem.

De blir stående og se på hytta en god stund. Den virker helt øde.

Yusuf går først inn, fulgt av Astrid og Aron. Det er bare et lite rom uten møbler. På gulvet under vinduet står tre amerikakister, farmors kiste står oppå noe. Nå kan de se detaljene som de ikke klarte å se på bildet.

Alle rosemalingene er signert Arne Peder Pedersen.

– Familien min endret navnet, bekrefter Aron.

– Vi ble til Aron Peter eller Petter og etternavnet ble Peterson.

Så ser de hva som står på et av lokkene:

Én dag skal komme da alle som gjør andre vondt, avslører seg selv.

Plutselig går døren opp bak dem, og faren til Aron stirrer på dem fra dørstokken.

10

Astrid går et skritt frem.

– Er det du som stjeler?

Faren glor på Aron før han smeller døren igjen. De løper til vinduet tidsnok til å se ham løpe vekk i full fart. Aron synker ned på gulvet. Astrid går bort til farmors kiste og studerer det rare rektangelet med prikker.

– Den ligner en mobiltelefon, utbryter hun og peker på prikkene.

– Se på initialene. Yusuf peker. A.P.P.

– Stilig. Nesten som en APP, smiler Astrid.

De ser på hverandre. Alle tre føler at de er på sporet av hemmeligheten.

– Det finnes en app som tar bilde av deg når du forsøker å komme deg inn på en mobil du har stjålet, sier Aron.

– Kanskje han så for seg noe sånt? I så fall var han skikkelig synsk.

– Tippoldefar Sigurd ville ta alle som gjør andre vondt, og jeg tror at han «så» noe slags utstyr der mobbere og mishandlere avslørte seg selv, sier Astrid.

– Han visste jo ikke at han tegnet en mobiltelefon!

– Og siden de ikke hadde data i 1899, laget han og Arne en kode, slik at noen smarte slektninger i fremtiden skulle finne opp det Sigurd “så”, gliser Yusuf.

De studerer kisten nærmere. Kanskje er det en hemmelighet her som gjør at de kan kode et slikt program?

Men Astrid har aller mest lyst til å være detektiv. Og hvis hun skal løse mysterier, må hun forstå blålysene bedre. For blinkene på arrene til Aron forsøkte jo å fortelle henne at Sigurd og Arne ville ta alle som gjorde andre vondt.

– Det er bare den kuleste kode-arven, sier Aron.

– Og skikkelig gøy at våre tippoldeforeldre kjente hverandre. Tror dere forresten at jeg har sjans på Marie i klassen?