CLUE: Kardinalgåten – en fortelling av Jørn Lier Horst og Emil Hodzic
Denne fortellingen er skrevet av krimforfatter Jørn Lier Horst, etter en idé av Emil Hodzic. (Foto: Jonas A. Larsen )
1. Bryggekanten
Høsten var kommet med regn og sur vind, men innimellom var det fortsatt noen solrike og varme sommerdager i Skutebukta. Slik som denne ettermiddagen – da alt startet.
Bestevennene Cecilia, Leo og Une bestemte seg for å ta en sykkeltur langs bukten. Egon løp som vanlig etter dem med tungen ute.
Solen sto høyt på himmelen og nærmest smilte til bygdefolket som var i fullt arbeid med høstens gjøremål. Det var helt vindstille, og hele kystlinjen speilte seg i havet. Lenger ute på vannet var det noen båter. Lydene fra folkene om bord nådde inn til land. De sang, lo og hygget seg. En perfekt høstdag.
Ved dypvannsbrygga satte de syklene fra seg, gikk bort til kanten og kikket ned i det mørke vannet. Speilbildene deres virket levende. Det var som å vinke til seg selv og få en hilsen tilbake.
Egon vred hodet på skakke, spisset ørene og kikket på hunden han så i vannet. Så ga han fra seg et par klynk.
Ingen av dem hadde sett ham slik før.
«Hva er det, din tøffing?» spurte Une. «Er du redd?»
Cecilia satte seg ned ved siden av hunden og rufset den i pelsen. Leo brydde seg ikke. Han fortsatte å lage grimaser til seg selv som gjenspeilte seg i vannspeilet, men så oppdaget også han det. Det var noe der, rett under overflaten.
2. Båtshake
Egon knurret og bøyde nakken. Så gjorde han et byks, ut i det kalde vannet.
«Egon!» ropte Une.
Hun forsøkte å rope ham tilbake til brygga, men Egon svømte rundt i en ring.
Leo la seg flat på plankedekket og forsøkte å lokke Egon bort til bryggekanten, slik at de kunne dra ham opp, men Egon hørte ikke. Han gapte og svelget vann. De kunne se at han begynte å bli sliten.
Une sparket av seg skoene og dro av seg jakken.
«Jeg hopper uti», sa hun.
«Vent», sa Cecilia og holdt henne igjen.
En plastbåt var på vei inn mot brygga. Den sakket farten da den nærmet seg. En mann med cowboyhatt reiste seg fra bakerste tofte.
«Hva driver dere med?» ropte han.
Une pekte på Egon som svømte rundt.
Mannen skrudde av påhengsmotoren og lot båten gli frem. Så fant han frem en stang med en slags krok i enden. En båtshake. Han fikk tredd kroken inn under halsbåndet til Egon og skjøv ham deretter inn mot brygga. Leo fikk tak i hunden og løftet den opp i sikkerhet.
«Vannet er farlig», sa mannen med cowboyhatten. «Finn dere en annen lekeplass!»
Så ga han gass og kjørte av gårde. Vannet ble liggende urolig igjen etter ham. Det var ikke lenger mulig å se om det var noe under overflaten.
3. Havets kardinal
Egon ristet pelsen sin så vannet sprutet rundt.
«Hva gikk det av ham?» spurte Cecilia.
«Det var noe nede i vannet», sa Leo. «Noe som liksom vinket.»
«Hva da?» spurte Cecilia.
«Jeg vet ikke», svarte Leo og kikket ned i vannet. «Kanskje en ål eller noe.»
Une tok på seg skoene igjen.
«Jeg er glad jeg ikke hoppet uti», sa hun.
«Gamle-Tim kommer», sa Cecilia og pekte ut på vannet.
En tresnekke kom tøffende mot dem.
«Han fisker hummer for pappa», fortsatte hun. «Vi hører om han har fått noe.»
Gamle-Tim la snekka inntil brygga.
«Fått noe fangst?» spurte Leo.
Gamle-Tim ristet på hodet og løftet en bøtte opp på bryggekanten. Nede i den lå det en svart hummer med store klør.
«Bare en?» spurte Cecilia.
«Det er som havet er tomt», svarte Gamle-Tim.
«Den er stor, da», sa Leo.
«Havets kardinal», sa Une.
«Havets hva-for-noe?» spurte Leo.
«Kardinal», sa Une. «Hummer kalles for det.»
«Hvorfor det?»
Une kikket bort på Gamle-Tim.
«Fordi den blir rød når den blir kokt», sa han.
«Hæ?» spurte Leo. «Gjør den?»
«Skallet skifter farge fra svart til rødt», forklarte Gamle-Tim.
«Men hva har det med kardinal å gjøre?» spurte Leo.
«Jeg trodde det var en prest eller noe.»
Gamle-Tim nikket.
«Øversteprestene som gikk i røde kapper, ble kalt kardinaler», sa han.
«Og hummeren er liksom skalldyr-sjefen. Over reker, kreps og krabber.»
«Også er den dyr», sa Cecilia. «500 kroner stykket.»
Gamle-Tim smilte.
«Men jeg blir ikke rik av én hummer», sa han.
4. På kjøkkenet
De tok den ene hummeren med seg opp til pensjonatet. Cecilias far var på kjøkkenet sammen med kokken Edgar.
«Vi fikk med denne fra Gamle-Tim», sa Cecilia og rakte ham bøtten.
Faren kikket ned i den.
«Bare én?» spurte han.
«Han skal ut og trekke teiner igjen i morgen tidlig», sa Cecilia.
Edgar kom bort, overtok bøtten og helte hummeren over i en stor glasstank der det var to andre hummere fra før.
«Vi trenger minst 20», sa Edgar og banket på glasset til samletanken.
«Får håpe han har bedre fiskelykke i morgen.»
«Gamle-Tim pleier å vite om de beste plassene», sa faren til Cecilia.
«Kanskje det er som han sier», foreslo Leo:
«At havet er tomt for hummer.»
«Hva skjer med festen, hvis ikke vi får tak i hummer?» spurte Cecilia.
«Vi får alltids tak i flere», svarte Edgar.
«Om ikke annet får vi kjøpe av Båtsmann-Bill, selv om han er dyrere.»
Cecilia snudde seg mot Leo for å forklare:
«Det er han som reddet Egon», sa hun.
«Han med cowboyhatten.»
Leo nikket og var blitt ettertenksom.
«Jeg lurer litt på den fyren der», sa han.
5. Båtsmann-Bill
Cecilia, Leo og Une samlet seg i tårnrommet. Leo satte seg i den brede vinduskarmen, slik han pleide. Han tok en tusj som lå der, og begynte å tegne på hånden sin.
«Det er en sprittusj, altså», sa Cecilia.
«Det går ikke vekk.»
«Fortell meg om han cowboyen», sa Leo og la tusjen fra seg. Tegningen på hånden var blitt til et smilefjes.
«Jeg vet ikke så mye om ham», svarte Cecilia.
«Ingen gjør det, tror jeg. Han kom hit for noen år siden. Før det jobbet han som fisker på store fabrikkbåter i Alaska.»
«Han bodde her før det også», sa Une.
«Da drev han med dynamitt-fiske.»
«Dynamitt?»
Une nikket.
«Han kastet dynamitt fra båten, dynamitten sprengte under vann. Fiskene døde og fløt opp. Han samlet dem inn med håv.»
«Er det lov?»
«Nei.»
«Der kommer han», sa Cecilia.
Hun hadde gått til vinduet og pekte ned mot brygga.
Alle tre kikket ut. Det hadde begynte å mørkne. Båtsmann-Bills båt var på vei mot land uten lanterner.
Da han nærmet seg, stanset han motoren og fant frem båtshaken – akkurat slik han hadde gjort da han reddet Egon.
Båthuset sperret for sikten. Leo gikk over til det andre vinduet, men så ikke bedre derfra.
«Hva driver han med?» spurte han.
Ingen kunne svare ham. Av og til blinket det i en lommelykt. De kunne ikke se Båtsmann-Bill eller hva han holdt på med, men det tok lang tid før han fortøyde og gikk i land.
Leo hoppet ned fra vinduskarmen.
«Jeg vil ned der å kikke», sa han.
6. Enden av tauet
Det var mørkt rundt dem. Båtsmann-Bills båt lå fortøyd akkurat der Egon hadde hoppet ut i vannet tidligere på dagen.
Leo løsnet fortøyningen og flyttet på den.
«Hva skal du?» spurte Une.
«Jeg skal finne ut hva som er nede i vannet», svarte Leo.
Han hadde tatt med en lommelykt og rettet lysstrålen ned mot overflaten. Det gjorde det lettere å se hva som var under vann.
Une ble ivrig.
«Det er noe som slynger seg der nede», sa hun.
Cecilia så det også.
«Det er ikke åler», sa hun.
«Det ser ut som tau som strekker seg opp fra bunn.»
«Du har rett», sa Leo.
«De har små bøyer i enden.»
Tre tau med hver sin bøye i enden lå og fløt akkurat langt nok under vann til at de ikke kunne bli truffet av en båt.
«Hvordan kan vi få dem opp?» spurte Une.
7. Opp fra dypet
Opp fra bunnen kom det en hummerteine.
«Den er nesten helt full!»
Store svarte hummere krabbet over hverandre.
«Det er samleteiner», sa Une.
«Akkurat som vanntanken til Edgar på kjøkkenet.»
«Dette er annerledes», sa Cecilia.
Det var helt vanlig at både krabbe- og hummerfiskere samlet opp fangsten i egne teiner.
Leo var enig.
«Disse er jo gjemt, slik at ingen skal finne dem», sa han.
«Kanskje han er redd for at noen skal stjele dem», foreslo Une.
Hun telte hummerne i teinen og kom til at det var minst ti der. 5000 kroner.
Leo ristet på hodet.
«Jeg tror det er motsatt», sa han og kikket ut over vannet.
«Jeg tror Båtsmann-Bill har stjålet hummer fra teinene til Gamle-Tim og de andre fiskerne og samlet dem opp her.»
«Han har tenkt å selge dem til pappa», sa Cecilia.
«Til hummerfesten i morgen.»
«Dere!» sa Une.
«Hva om vi flytter hummeren tilbake til teinene til Gamle-Tim?»
Leo gliste.
«Det gjør vi!» sa han.
«Men», sa Cecilia.
«Han kommer sikkert til å stjele dem på nytt.»
«Det er bare bra», sa Leo.
«Jeg har en metode for hvordan vi kan avsløre ham.»
8. Avsløringen
De brukte båten til Une og kjørte ut på vannet. I bunnen av båten lå 32 hummere i en stor plastbalje.
Det var mørkt, men Une visste hvor Gamle-Tim hadde fiskeplassene sine. De kjørte bort til den første bøyen og halte opp en teine. Det var tre hummere i den. Leo tok ut alle tre og la dem i baljen sammen med de andre. Så tok han frem en vannfast sprittusj. På skallet til hver hummer skrev han forbokstavene i navnene deres: C for Cecilia, L for Leo, U for Une – og til slutt E for Egon. CLUE, sto det, men det syntes ikke. Det var som usynlig skrift. Svart tusj på svart skall.
Gamle-Tims teine ble full. De sank den ned i vannet igjen og kjørte videre til den neste.
Planen var vellykket.
Neste dag var Gamle-Tims teiner tomme.
Edgar på kjøkkenet måtte ringe til Båtsmann-Bill for å få tak i hummer til kveldens gjester. Både han og Cecilias far hadde fått vite om planen.
Bill kom med cowboyhatten sin og tre baljer med til sammen 30 hummere.
«Jeg må ha 700 kroner stykket», sa han da han leverte dem fra seg.
«Så mye?» sukket Edgar.
«Cash kontant», nikket Båtsmann-Bill.
Edgar svarte som planlagt: «Jeg har ikke så mye penger her nå, men kan du komme tilbake om en time? Etter at de er kokt? Så skal jeg ha penger til deg.»
Båtsmann-Bill hilste til hatten og plystret da han gikk. Etter en time var han tilbake. Gamle-Tim ventet på kjøkkenet sammen med Edgar, Cecilia, Leo og Une. På benken lå 30 nykokte hummere. Alle med bokstavene CLUE skrevet på det røde skallet.
Leo sto og viftet med den svarte tusjen. Båtsmann-Bill kikket fra ham, ned på hummerne og bort på Gamle-Tim. Så ble han helt rød i ansiktet. Som en nykokt hummer.
- Skrevet av:
- Emil Hodzic,
- Jørn Lier Horst,
- Jonas A. Larsen
- Først publisert:
- Sist oppdatert: