Forklart Junior: Hvordan går det med verdens ville dyr?

MARGRETHE: Mange av de ville dyreartene på planeten vår har det litt vanskelig for tiden. Det blir rett og slett færre av dem. Men hvorfor det? Og gjør det egentlig noe om noen dyrearter forsvinner helt? Det skal vi finne ut av nå, som vi skal ut på en liksom reise i skogen og jungelen. Vi skal dykke ned i havet og fly ut i luften. Det første du kan gjøre er å se for deg store hvitlagte fjell, isbjørner og seler. For første stopp ligger ganske langt nord på kloden vår. Du hører på Forklart Junior, en nyhetspodkast for barn. Jeg heter Margrethe Skeie og jobber som journalist i Aftenposten Junior. Jeg har reist en liten liksomtur til Svalbard. For her var det et lite dyr som lenge hadde det vanskelig. Men før du får vite hva det er, skal vi hilse på en som kan mye om dyrelivet på kloden. J

OLE: Jeg heter Ole Mathismoen, og jeg er journalist i Aftenposten, og jeg er 59 år gammel.

MARGRETHE: Mange av dere kjenner kanskje igjen Ole fra tegneserien Grønne Greier bakpå Aftenposten Junior.

OLE: Jeg er veldig glad i naturen og har mange favorittdyr. Men det kanskje skumleste opplevelsen jeg har hatt med dyr, det er nok i en regnskogen gang, hvor jeg skulle gå sammen med en fra Urfolkene som bodde der, altså en som lever i regnskogen. Og så sa han, hvis du sklir i denne gjørmen, så må du ikke gjøre sånn som du ville gjort, nemlig holde deg fast i det nærmeste treet. Og så tenkte jeg, nei nei, det skulle jeg la være med. Og så skled jeg selvsagt, og da så han hva jeg holdt på å gjøre, så han dyttet til hånden min, så jeg ikke skulle ta tak i den kvisten jeg holdt på å ta tak i. Og så viste han meg etterpå hvorfor ikke. For der satt det en skuddmaur, og det er en sånn maur som hvis den hadde bitt meg, så kunne jeg nok overlevd. Men det ville gjort vondt i mange måneder. Så hvis du går i regnskogen, så må du bare falle ned på bakken hvis du sklir i gjørmen.

MARGRETHE: Nå som vi er på Svalbard, trenger vi heldigvis ikke bekymre oss for skuddmaur. Men vi må nok holde øynene oppe for isbjørner. Også bor det en annen dyreart her, som mange lenge var bekymret for.

OLE: Det er en art som virkelig holder på å forsvinne fra Norge, som det er mye av på Svalbard, men lite i selve Norge, og det er fjellrev. Det som også kalles polarrev, den bitte lille reven som har hvit pelt som vinter nå. Den er sånn gråbrun om sommeren.

MARGRETHE: Disse revene var på vei til å bli helt utryddet. Men så bestemte norske politikere seg for å redde dem.

OLE: Så da har de brukt masse penger på å få frem unger i fangenskap, og så sette dem ut i naturen, og passe på at de har mat, og passe på at de har steder å være, og at områdene de lever i er beskyttet. Og det prosjektet går veldig bra. Så nå er fjellreven, selv om den fortsatt er få av den, så er liksom den foreløpig reddet. Og det viser jo igjen at vi kan redde arter, hvis vi vil.

MARGRETHE: Men det er ikke bare fjellreven på Svalbard som sliter.

OLE: Det som er problemet nå er at veldig mange flere, flere og flere, hvert eneste år, sliter med å overleve som art.

MARGRETHE: Hva er det egentlig som truer ville dyr mest?

OLE: De to viktigste tingene nå, det er at vi ødelegger leveområdene til dyrene. Det betyr altså at vi ødelegger der hvor de bor. Vi bygger ned naturen, vi forurenser havet. Det er den ene viktige grunnen.

MARGRETHE: Hvert minutt mister vi skog i hele verden på størrelse med 27 fotballbaner, ifølge Miljøorganisasjonen Verdens naturfond.

OLE: Og så er den andre viktige grunnen klimaendringer. For klimaforskere er redde for at hvis vi tenker 50 eller 100 år frem i tid, så vil klimaendringene forandre naturen så mange steder, slik at dyrene ikke klarer å fortsette å leve der de lever nå.

MARGRETHE: Dette virker litt skummelt. Må vi endre måten vi lever på helt?

OLE: Klimaendringene kan virke ganske skumle, for det er ganske skumle ting som kan skje, som skjer når vær og klima på kloden blir forandret. Det som er det veldig positive er at dette går an å gjøre noe med. Vi behøver ikke leve helt annerledes enn vi har levd før. Vi må bare leve litt lurere. Og det viktigste, de som først og fremst har ansvar for at vi skal leve lurere, det er politikerne våre. De må bestemme lure ting som skal skje i samfunnet, som at det er mer tog og mer buss og mer sykkelstyr og mindre biltrafikk. Det må politikerne bestemme. Og så må vi følge det de foreslår og det de gjør.

MARGRETHE: Nå klatrer Ole og meg opp i det kjempehøye grønne treet som står rett der borte, og ut på den tykke grenen. Og når vi har balansert helt ut hit, hopper vi opp på ryggen til den store kongeørnen som står her og venter på oss. Juhuu! Mens vi flyr rundt her oppe, kan ikke du fortelle oss mer om hvordan det står til med fuglene på kloden, Ole?

OLE: Det blir færre og færre fugler, og det er mange årsaker til det også. Man tror at klimaendringer er en årsak.

MARGRETHE: Jakt er en annen ting som gjør fuglers liv vanskelig.

OLE: Men også at det drives veldig mye, for eksempel de fuglene vi har i Norge om sommeren som kalles for trekkfugler, de flyr jo sør over i Sør-Europa og til Midtøsten og til Afrika om vinteren. Og der drives det mye jakt på dem, og den jakten er blitt mer og mer effektiv dessverre. Sånn at det er mange som blir fanget hver eneste vinter, og færre som kommer tilbake om våren. Og det samme gjelder fuglene over hele Europa og i USA også.

MARGRETHE: Mens vi flyr videre, forteller Ole hvorfor den ville naturen er så viktig for fuglene.

OLE: De trenger skog, de trenger villmark, og når ikke de finner det, så klarer de ikke å legge hegg, og da klarer de ikke å få unger, og ungene klarer ikke å vokse opp, og så blir det færre.

MARGRETHE: Men selv om klimaendringer og det at vi mennesker kutter ned mye skog, gjør det vanskelig for fuglearter, er det faktisk noen som klarer seg bedre enn før.

OLE: Både grågås, hindgås og kortneppgås, de har vært truet av utryddelse. De siste ti årene er det blitt veldig mange fler, og en av grunnene er at våren kommer tidligere i Nord-Norge og på Svalbard, og de kan fly opp, og de får grønt gress med en gang de kommer, og kan beite og legge egg og få unger. Mens de før måtte kjempe mot vinter og snø til langt ut på sommeren, så møter de sommeren og våren mye før nå, så man kan si at gjessene er en slags klimavinner, så heldigvis er det noen som går bra med det også.

MARGRETHE: Under oss ser vi nå en stor, grønn, jungelaktig skog. Dette er Amazonasregnskogen i Sør-Amerika, og her går kongeørnen inn for landing.

OLE: I dag finnes det regnskog i deler av Afrika, og så finnes det litt regnskog igjen i Asia, og så finnes det ganske mye regnskog fortsatt igjen i Sør-Amerika, det som kalles Amazonas.

MARGRETHE: Og Ole, husk å ikke ta på noe da, hvis du sklir i gjørmen. Du vet jo aldri hvor skuddmauren gjemmer seg. Regnskogen er en helt, helt spesiell natur, hvor det finnes veldig mange arter.

OLE: Hvis du går 100 meter den veien, og 100 meter den veien, og lager en firkant med 100 meter i hver retning, så er det ti ganger så mange arter innenfor det området, enn det er i hele Norge.

MARGRETHE: Mange dyre- og insektarter og fugler, er altså helt avhengig av det litt spesielle, fuktige miljøet som finnes i en regnskog.

OLE: Og det som er problemet nå, er både i Asien, og i Afrika, og i Sør-Amerika, så hugges regnskogen for å gi plass til å ha store flokker med kuer og kveg, for at man skal produsere kjøtt, eller produsere palmeolje, eller produsere soyabønner. Og så tenker man det her, slik som man har tenkt i Norge og Europa før, nemlig, naturen den er uendelig. Den kan vi bare ta av. Men det er den ikke. Og det som skjer i regnskogene, det er kanskje det mest dramatiske angrepet på verdens natur, som pågår, det pågår der.

MARGRETHE: Men hva med de ville dyrene som bor i skoger og jungler i resten av verden da, Ole? Hvordan går det med dem?

OLE: Det er veldig stor forskjell rundt i verden, hvordan ville dyr har det. I noen land, sånn som i Norge, så har ville dyr det ganske bra, og Norge har vært flink til å lage nasjonalparker og naturreservater for de store dyrene våre. Men også i Norge sliter veldig mange små dyr. Biller og sommerfugler og villbier og andre, de har problemer, fordi det blir mindre og mindre vill natur igjen i Norge også. Og det samme problemet har vi over hele verden, med ulike typer arter i ulik type natur, enten det er regnskoger som hugges ned, hvor dyrene jages vekk eller drepes.

MARGRETHE: Det er på tide å reise videre. Vi setter oss opp på ryggen til Kongeørna, for siste stopp på reisen vår er det store Blå Havet. På vei bort skal du få ukens quizspørsmål.

FRIDE: I forrige episode spurte vi dere om hvilket program Chris jobbet i, og det var selvfølgelig NRKs flippklipp. Vinneren som får T-skjorte i posten er Kasper på 8 år, Cornelia på 6 fra Høvik, Daniel på 10 og Hele 6b på Harestad skole i Ranneberg. Og om du har fulgt godt med på denne episoden, så tipper jeg du nok vet svaret på dagens spørsmål. Hvor i Norge bor det mest polarrev? Vi vil ha svar fra både deg og gjerne hele klassen din, også om dere hører på det her sammen. Da må dere sende svaret inn på mail til mls@ap.no Og alle vinneren får så klart en forklart junior T-skjorte.

MARGRETHE: Vi har kommet frem dit vi skal og lander i sjøen denne gangen. Nå skulle vi kanskje hatt en dykkemaske og en snorkel. Hold pusten, nå dykker vi ned i havet. For hvordan står det egentlig til her?

OLE: Ja, altså havet er jo helt enormt stort, ikke sant? Og de har vel funnet noen sånn som 250 000 arter i havet, altså dyr og plantearter. Men forskerne er ganske sikre på at det finnes flere millioner arter i havet som vi ikke har oppdaget enda. Både små og litt større som lever på de store dype havene. Og så har menneskene alltid trodd at havet er uendelig. Der kan vi dumpe søppel, der kan vi fiske så mye vi vil, vi kan fange så mye vi vil, og så videre. Det har vist seg at det er helt feil. For det første er det mange store sjøpattedyr og fiskebestand rundt i verden som er enten helt kollapset, altså ødelagt allerede, og det er bare noen få fisk og sjøpattedyr igjen, eller de holder på å bli truet og stoppet. Og det vil bli et kjempeproblem, ikke bare for fiskene og naturen i havet, men også for menneskene som trenger havet for å skaffe nok mat.

MARGRETHE: Men hva kan vi mennesker gjøre for å stoppe at det skjer?

OLE: Sånn som i Norge har vi vært flinke i mange år, og vi har for eksempel fått tilbake en stor tunfisk som heter makrellstørje utenfor kysten vår. Den var helt borte, og så sluttet vi å fiske på den i store deler av Atlanterhavet, fisket i hvert fall veldig lite, og nå er den tilbake igjen. Og det samme var blåhvalen, den var nesten helt utryddet for 60 år siden. Nå blir det flere og flere og flere av den, selv om den også fortsetter etter ut, fordi vi har sluttet å fange den.

MARGRETHE: Vi svømmer opp igjen til overflaten. Sammen med Ole har jeg møtt så mange fine dyr, og jeg lurer litt på hva vi mennesker kan gjøre for at naturen og de ville dyrene skal få det bedre.

OLE: Altså mennesker er heldigvis utstyrt med en veldig fin hjerne, som klarer å tenke og lage ideer og finne opp nye ting. Og det må vi fortsette med, og det er den eneste måten vi kan løse dette på, er at flest mulig av oss, helst alle sammen, skjønner at vi ikke kan fortsette som vi har gjort til nå. For da går det galt, både med naturen og med hele planeten.

MARGRETHE: Ole sier det er flere positive ting som skjer akkurat nå. Blant annet Parisavtalen, hvor alle land i verden har lovet at de skal kutte klimautslipp. Og at Joe Biden snart starter jobben som president, for han er også veldig opptatt av klima.

OLE: Og så er det mange andre land som må ha kommet med nye løfter om hva de skal gjøre i årene som kommer. Og til sammen så går dette veldig i riktig retning. Men igjen så går det ikke fort nok, men det går i hvert fall i riktig retning. Og etter hvert så kommer det til å gå fortere og fortere, etter hvert som de som er unge i dag blir store, og de blir politikere, og sier at hallo, dette holder ikke, nå må vi kjøre på. Så jeg er optimist, selv om det går litt dårlig akkurat nå.

MARGRETHE: Betyr det at det er politikerne som må gjøre mest, Ole?

OLE: Det aller beste er at alle er med på å gjøre litt. At noen kan gjøre veldig mye, sånn som en statsminister og en president. De kan bestemme ting som gjør at utslippene i hele landet faller veldig fort. Men heller ikke en statsminister eller en president klarer å gjøre dette alene. Han eller hun må ha med seg alle folkene som bor der, og alle må gjøre litt hver. Og så kan vi gjøre litt mer i år enn vi gjorde i fjor. Og til slutt så går det i riktig retning, og da blir det bra.

MARGRETHE: Om du kommer på noe du lurer på, eller vil vi skal snakke mer om her i podkasten, blir jeg veldig glad om du sender meg en e-post til mls@ap.no. Du har hørt på Forklart Junior. Jeg heter Margrethe Skeie, produsent er Fride Næss Nonstad, og Mari Mittstigen er ansvarlig redaktør. Takk for at du hørte på.