Juniorrådet: Hvite løgner- er det greit?

Synne: Har dere løyet noen gang?

Barnestemmer: Ja. Jeg har gjort noen ting som jeg ikke får helt lov til, men når jeg ikke sier sånn, så får jeg sånn knip i magen.

Synne: Har du løyet noen gang, og så angret på dette på? Hva gjør man da? Er det greit å lyve noen ganger, eller skal man alltid fortelle sannheten? Dette skal vi snakke mer om i denne episoden av Juniorrådet. Jeg har nettopp hilst på Mila, Milo, Myr og Seren. De er 10 og 11 år og går 6. klasse på Grunerøka skole i Oslo. Alle innrømmer at de har løyet.

Barnestemmer: Ja. En gang skulle jeg kjøpe julegaver med vennen min, så dro jeg helt ned til byen, og det fikk jeg ikke lov til. Jeg kom hjem, og så sa jeg at jeg hadde vært og kjøpt gaver, og så så hun en Normalpose. Normal er jo veldig langt ned i byen. Så spurte hun om jeg var langt ned i byen, og så sa jeg nei, så hadde jeg egentlig vært ganske langt ned i byen. Som jeg sa, så fikk jeg litt sånn vondt i magen. Jeg og to andre venner skulle ned til byen, men jeg fikk ikke lov til å gå til denne ene butikken, for det var ganske langt fra der vi fikk lov til å være. Så gikk jeg dit, fordi jeg hadde så lyst på det som var der.

Synne: Hva var det da?

Barnestemme: Det er en serien jeg ser på som heter Yu-Gi-Oh! Det elsker jeg, og det er en kortspill, så da har jeg kjøpt masse av de kortene. Så hadde jeg lyst til å gå dit, fordi det hadde kommet nye pakker. Så da gikk jeg dit, men jeg fikk egentlig ikke lov til å gå dit. Så nå jeg kom hjem, så hadde jo med den ... Eller hun så ikke bagen, hun så bare kortene. Så sa jeg nei, det var et annet butikk der vi var, som det hadde kommet hvor de solgte. Jeg, bankkortet mitt, det kommer jo hver måned, så kommer det opp en liste om hvor jeg har kjøpt ting. Da kunne mamma se alt jeg hadde kjøpt. At jeg hadde vært på butikken, og da sto det masse McDonald's, så jeg egentlig ikke hadde kjøpt noe mye til sammen. Men da husker jeg, mamma ble ikke sur. Men jeg ble litt sånn ...

Synne: Nå sitter jeg i bydelshuset på Frogner, hvor helsebroren Per Arthur Andersen jobber. Vi sitter på et møterom. Hvis man har løyet overfor foreldrene sine, og så får man skikkelig dårlig samvittighet etterpå, hva kan man gjøre?

Per Arthur: Det er jo der det ... Hvis man forteller en løgn som gjør at man får veldig dårlig samvittighet, så er jo den dårlige samvittigheten det signalet man får innefra, at her bør sannheten frem. Og da krever det jo at du tør å si sannheten. Hvis man ikke hører på den dårlige samvittigheten sin, så bryr man jo seg mindre og mindre om hvilken skade man gjør overfor andre, og ikke minst seg selv.

Synne: Hvis man merker at foreldrene har funnet ut at du har løyet, men de har ikke sagt noe til deg, bør man si det høyt til de da, eller skal man bare gå rundt og late som?

Per Arthur: Det er jo selvfølgelig vanskelig. Hva skal man gjøre i den settingen? Mamma vet at jeg har løyet, og da tror jeg nok mamma går og venter på at nå kommer du til å si sannheten.

Barnestemmer: Det verste er vel å lyve til moren sin, synes jeg. For det er jo de som blir mest sinte. En voksen vet ikke hva som er riktig. Mens hvis du gjør noe dumt, så er det liksom ... Hun kan på en måte straffe deg, eller gjøre noe sånn, og da får du ikke dra med vennene din på overnatting i helgen. Hun kan straffe deg, men det kan ikke en venn. Men fremdeles er det jo sårende om en venn blir sint på deg.

Synne: Men tenk om en venn sier, da vil jeg ikke være sammen med deg. Jeg stoler ikke på deg lenger. Det er altså ganske ille da.

Barnestemmer: Jo, men det går jo veldig fort over.

Synne: Er det greit å lyve noen ganger?

Barnestemmer: Jeg tenker det er det. Hvis man lyver for å være høflig på en måte, så er det greit. For eksempel hvis vennen din har for eksempel klipt seg, og så er det sånn, hva synes du på en måte? Så sier man, Å, så fint! Selv om man kanskje ikke synes det er så fint for å være høflig på en måte. Og det synes jeg er på en måte greit, fordi da er man egentlig høflig.

Synne: Hva er en hvit løgn?

Per Arthur: En hvit løgn, det er på en måte en løgn som ingen tar skade av. Det er en løgn som på en måte kan hjelpe andre. De er som regel ufarlige, med lite konsekvenser ved seg.

Barnestemmer: Det var en venn av meg som hadde fått masse ting i gave, fordi det var bursdagen da. Og så var vennen veldig fornøyd med alle de tingene, så syntes hun at det var veldig fint og sånn. Så spurte hun, Synes du de er fine? Og så sa jeg, Ja, men det var jeg synes egentlig ikke de var det.

Synne: Er det greit å fortelle hvite løgner?

Per Arthur: Det kommer jo helt an på. En hvit løgn i seg selv kan jo selvfølgelig være greit å si av og til. For eksempel, du har venner som vil at du skal bli med ut, og så har du mest lyst til å bare være inne og være alene. Så synes ikke jeg det er farlig at man forteller en hvit løgn, at man sier at man ikke får lov. Men i stedet for å si at man ikke har lyst.

Synne: Og så var det sånn som de andre barna her sa, at hvis noen kanskje klipper seg, og så synes man egentlig ikke at det er fint på året, men så sier man det likevel, for man har ikke lyst til å såre noen.

Per Arthur: Ikke sant? Det er veldig godt eksempel.

Barnestemmer: Det går jo helt sikkert fint å lyve hvis man hopper fra en 10 meter eller noe. Det går greit, men jeg tror ikke de kommer til å tro på det.

Synne: Å si at man hoppet fra 10eren uten å ha gjort det?

Barnestemmer: Å lyve når man har gjort det. Det går jo helt fint, men jeg tror ikke de ... Det kan en tro på det, men ikke ... Hvis man lyver om noe seriøst, lyver for å få oppmerksomhet på en måte.

Per Arthur: Det som er det negative med løgn, eller det er mange ting som er negative med å lyve, men noe av det som blir vanskelig med det, det er å holde kontroll på løgnen. Og mange hvite løgner om hva man har gjort, hvem man er, hvem man har vært med, hva man liker, hva man ikke liker, kan jo bli veldig vanskelig å holde oversikt over. Og etter hvert kan det faktisk være sånn at man begynner å tro på løgnen selv. Og dette er jo vanskelig for veldig mange, ikke bare barn, men også voksne, det å tenke hva er konsekvensene av at jeg sier denne hvite løgnen. Er det en hvit løgn-egenhet å huske på over lengre tid på en måte?

Barnestemmer: For meg så kribler det litt i magen også. Men det er jo mange løgner som mamma har sagt til meg før at hun skjønner når jeg liver. Men jeg tror ikke hun gjør det faktisk. Jeg tror, eller jeg kan huske at jeg ikke har fortalt sannheten, men jeg tror hun bare har skjønt det. Men jeg har bare fortsatt å bli sånn, Nei, jeg har ikke gjort det. Men jeg har jo på en måte, eller hun har liksom fortalt sannheten. Og så har jeg liksom bare, nei, nei, nei. Så jeg har egentlig ikke fortalt sannheten føler jeg.

Per Arthur: Helst så er det jo den som har løyet, som skal komme frem og si sannheten. For det er jo gjerne derfor man ikke tør å fortelle sannheten, det er fordi at man er redd for straffen. Men de fleste, tror jeg foreldre, er glad for at noe var barnet mitt ærlig. Når man tør å si noe sånt til foreldrene sine, så er det veldig viktig at foreldrene også tåler å høre på det som blir sagt.

Synne: Synes du man alltid helst skal fortelle sannheten? Eller er det liksom bra å av og til oppføre seg sånn høfle, at man da kanskje lyver litt?

Per Arthur: Jeg tror det er veldig viktig å finne den gode balansen for seg selv i det der. Jeg personlig synes at man kommer lengst med ærlighet. Men da er det mest ærlighet om for seg selv. Og det krever mye mer å kunne være ærlig, enn det å kunne lyve. Men det er selvfølgelig, hvis du alltid er ærlig med de du har rundt deg, på hvor fin folk egentlig var med den nye frisyren, eller hvor gode folk egentlig er til å spille fotball, eller noe sånt, så kan du selvfølgelig risikere at livet kan bli veldig ensomt. Du har nettopp hørt en episode av Juniorrådet. Barna du hørte snakke går i 6. klasse på Grünerløkka skole i Oslo. Og rådene fikk du av Helsebroren Per Arthur Andersen. Musikken er hentet fra Epidemic sound, og jeg heter Synne Søhoel. Takk for at du hørte på oss, og jeg håper vi høres igjen!