Knask eller ... drep

– Ser dere det samme som meg? sa jeg overrasket og pekte på det gamle huset nederst i blindveien.

– Hæ? Kan det virkelig stemme? sa Elias.

– Wow, det var overraskende, utbrøt Bob.

Ved siden av døren sto det et uthult gresskar med et levende lys i. Et sånt som fortalte ungene i nabolaget at her er det bare å ringe på for å få påfyll av godteri i halloween-bøtten.

– Men han er jo nabolagets sureste, sa jeg.

– Og farligste, la Elias til.

– Ingen har noen gang gått knask eller knep hos han der, sa Bob.

– Selv om han har satt ut et gresskar, har jeg ikke så veldig lyst til å dra innom, sa jeg.

– Er du feig, eller? spurte Elias.

Spørsmålet gjorde vondt. I fjor hadde jeg nemlig sagt det samme for å få Elias og Bob til å ringe på hos damen med de sinte hundene. Selv om hun har hissige bikkjer, er hun ganske kul og ble med på avtalen om å la hundene jage Elias og Bob nedover gaten til hun blåste i en hundefløyte, og kjæledyrene returnerte.

Det hadde selvsagt vært morsomt å se dem løpe for livet, selv om Elias og Bob ble mye reddere enn jeg hadde regnet med.

– Nei, jeg er ikke feig, sa jeg bestemt.

– Dessuten sa moren min at han hadde tenkt å flytte, sa Elias.

– Tenk om det i stedet for har flyttet inn noen hyggelige folk som synes at halloween er superkult og har skåler fulle godteri?

– Ja, og siden ingen andre går innom dette huset, blir de dødsglade for at vi dukker opp og vil gi oss alt godteriet, mente Bob.

Vi stirret på gresskaret, som var et nøye utskåret ansikt med huggtenner og onde øyne.

Jeg så ned i bøtten. Vi hadde gått hele runden og vært akkurat litt for sent ute. Noen hadde ikke engang godteri igjen og begynte å gi oss klementiner og rosinpakker.

Fangsten var den dårligste noensinne. Og det var til og med på en halloween hvor vi hadde de beste utkledningene til nå: Bob var en zombie med rennende hud, Elias var et ondt spøkelse, og jeg var døden med kappe og hodeskallemaske.

Men mengden godis kunne forandre seg nå.

– Vi må ringe på, sa Bob.

– Dette er en mulighet vi ikke kan la gå fra oss.

– Men tenk om han fortsatt bor der? sa jeg.

– Vi må jo vinne konkurransen, argumenterte Elias.

Han hadde rett. Hvert år hadde vi en konkurranse med tre nabojenter om å samle mest godteri. Senere i kveld skulle vi sammenligne, og det var bare ordentlig godteri som telte, ikke klementiner, rosiner og nøtter.

Men det var noe med tanken på å ringe på hos nabolagets skumleste mann som gjorde meg urolig.

Jeg kom ikke på noen gode unnskyldninger før vi begynte på den hellelagte stien frem til inngangen. Det hang en lapp på døren.

– Hva står det? spurte Bob.

Jeg leste høyt: Jeg er ikke hjemme. Men det er en skål med godteri på bordet innenfor. Bare forsyn dere!

– Se, døren står på gløtt, sa Elias.

– Dette er jo perfekt, påpekte Bob.

– Ingen andre kommer hit, så vi kan rett og slett ta alt godteriet!

– Men er det ikke rart at den som bor her, ikke er hjemme og lar døren stå ulåst, sa jeg.

– Det kan jo komme innbruddstyver.

– Det er jo bare utkledde barn som er ute på halloween, mente Bob.

Jeg dyttet døren forsiktig opp. Innenfor var det mørkt, bortsett fra en liten bordlampe som lyste opp en diger skål på stuebordet et stykke lenger inn. Den var stappfull av godteri. Ikke en eneste klementin eller rosinpakke i sikte.

De andre hadde rett. Dette var helt perfekt om vi skulle vinne konkurransen.

Jeg tok et par steg inn og hørte gulvet knirke seigt under skoene. Utenom lysstripen over skålen var det bekmørkt i huset.

Jeg tok flere skritt og nærmet meg den overdådige godteriskatten. Denne gangen ville virkelig bøtten min bli stappfull. Jeg kom til å ha et lager med søtsaker i flere uker fremover.

Jeg snudde meg for å si til de andre at dette ville bli en perfekt halloween-runde. Men hvor var de? Bak meg var hverken Elias eller Bob. Hadde de stukket av? Snakk om feiginger!

I samme øyeblikk beveget ytterdøren seg, først sakte før den i stor hastighet smalt igjen.

Det må ha vært vinden. Det hadde tross alt blåst mye hele dagen.

Jeg gikk straks bort til døren for å åpne den igjen. Men selv om jeg vred på håndtaket, var døren umulig å rikke. Jeg begynte å føle etter en låsemekanisme eller en nøkkel, men fant ingenting.

Øynene vente seg sakte til mørket. Jeg kikket inn i rommet igjen og oppdaget noe som fikk hjertet til å synke gjennom kroppen. Vinduene var spikret igjen med lemmer på innsiden. Jeg kunne ikke bare lukke opp et vindu og hoppe ut.

– Er dere der? ropte jeg gjennom døren og banket.

– Jeg får ikke åpnet! Hallo?

Ingen svarte.

Nå begynte jeg for alvor å bli bekymret. Jeg befant meg inne i huset som vi alltid hadde unngått, og mine venner hadde forlatt meg. Det kunne selvsagt være at de hadde løpt for å skaffe hjelp. Men jeg kunne ikke være sikker.

Heldigvis var det fortsatt lys i rommet, nemlig bordlampen over godteskålen. Jeg gikk nærmere. Og nå merket jeg det. Inne i huset var det like kaldt som ute. Nesten kaldere.

Da jeg kom frem til skålen, oppdaget jeg dessuten noe som virkelig fikk nakkehårene til å reise seg. Jeg tok opp en sjokolade, og den var lett som en fjær. Det var innpakket papp. Under haugen med falske sjokolader lå det masse grus for at skålen skulle se full ut.

Hva var det som skjedde her?

I samme øyeblikk begynte lyset i lampen å flimre. Pæren kunne ikke gå nå! Da ville det bli helt svart her inne.

I neste øyeblikk forsvant lyset. Jeg følte meg frem til ledningen, lette etter bryteren, og et kort øyeblikk kjente jeg håpet blusse opp da jeg fant den. Men uansett hvor mange ganger jeg trykket, forble det like mørkt.

Hva var den lyden?

Jeg snudde meg rundt. Men så bare en knapp meter fremfor meg.

Knirket det ikke litt i gulvet?

– Hallo? sa jeg med spak stemme.

– Er det noen der?

Ingen svarte. Jeg holdt pusten og lyttet enda mer intenst. Da oppfattet jeg en svak, hvesende lyd.

Noen pustet.

Inne i rommet var det et menneske som peste tungt gjennom nesen, sånn som voksne folk med store mager gjør. Akkurat som naboen som alltid kjefter og gir folk onde blikk i butikken. Han som bor i dette uhyggelige huset.

Pustingen kom fra et sted til høyre. Jeg kjente desperasjonen velte opp i meg og visste at jeg måtte komme meg vekk fra ham.

Forsiktig beveget jeg meg mot venstre. Ett trinn. To trinn. Dette gikk for sakte. Jeg tok noen raske skritt i retning veggen da jeg kjente noe presse hardt mot leggen. Jeg mistet balansen og falt i gulvet med et smell. Foran meg fikk jeg tak i det jeg hadde snublet i. Et stramt tau! Strukket tvers over rommet.

Hvor var han nå? Kom han nærmere?

Jeg rullet rundt. Hevet armene for å beskytte meg mot det som skulle skje.

Men ingenting hendte. Det eneste jeg hørte nå, var mine egne ukontrollerte hikst.

Så hørte jeg stemmen. En grov røst i andre enden av rommet som sa: Kommer du på knask eller ... drep?

– Hjelp! ropte jeg så høyt at det sved i halsen.

– Hjelp meg, da!

Alt jeg fikk til svar, var en dyp, hes latter. Jeg stablet meg på bena, men idet jeg tok et nytt steg, snublet jeg i nok et tau og falt ned på gulvet igjen. Jeg ville ikke komme meg noe sted.

Det var satt opp feller.

Jeg var fortapt.

– Vær så snill. Ikke gjør meg noe, tryglet jeg.

Hvor var han? Kom han nærmere?

I samme øyeblikk hørte jeg lyder borte fra ytterdøren.

– Jeg er her! ropte jeg.

– Redd meg!

Døren gikk opp. Der så jeg skyggene av to personer. Like etter hørte jeg latter. Kjent latter. Elias og Bob sto der og holdt på å le seg i hjel.

– Nå skulle du sett deg selv, sa Bob.

– Pisset du i buksa, eller? spurte Elias.

Jeg kom meg på bena og hadde først lyst til å fly på dem. Men jeg visste at bare en dårlig taper gjorde sånt.

– Det der var ikke morsomt, sa jeg surt.

– Det var jo akkurat det det var, sa Bob flirende.

– I fjor fikk du oss til å flykte fra de gærne hundene. Og i år lurte vi deg. Du fikk som fortjent.

– Men hvordan fikk dere til dette? spurte jeg og kjente at jeg var både imponert og sint på én gang.

– Vi hørte at han skumle fyren hadde flyttet ut, og at det sto ulåst her. Så vi ordnet med tauene, skålen og lappen før i dag, sa Elias.

Selv om døren sto åpen, var det fortsatt så mørkt at jeg bare så vidt kunne skimte tauene.

– Men hvem tilhørte stemmen? spurte jeg.

– Stemmen? gjentok Bob.

– Ja, han som pustet tungt og spurte om jeg kom på knask eller drep?

Bob og Elias vekslet blikk og begynte å le igjen.

– Det der er en veldig god idé til neste gang vi skal lure deg, sa Elias og flirte mer.

– Jeg gleder meg til å fortelle historien til jentene. Kom igjen, ’a. Vi stikker, sa Bob.

Hadde jeg virkelig vært så redd at jeg begynte å fantasere om pusting og voksne stemmer? Det var best å ikke si mer.

– Greit, sa jeg og gikk mot døren.

Endelig roet pulsen seg. Men her inne ville jeg ikke være et sekund til.

Jeg var først ut, og idet jeg nådde trammen, hørte jeg døren smelle hardt igjen bak meg. Var ikke det å overdrive litt?

Da jeg snudde meg, oppdaget jeg at Elias og Bob slett ikke sto bak meg. Der var bare en lukket dør. I neste øyeblikk hamret de i døren fra innsiden.

– Det er ikke gøy! ropte Bob fra andre siden.

– Lukk opp! Med én gang! forlangte Elias.

Jeg forsøkte å få opp døren, halte og dro, men den var låst.

– Jeg vet ikke hva som skjedde, sa jeg.

– Det var ikke jeg som gjorde det der.

Plutselig ble det stille på innsiden. Jeg la øret mot døren og lyttet. Da hørte jeg en ru, voksen stemme som sa:

– Kommer dere på knask eller ... drep?